Vurdering
Underveisvurderinger bør ha følgende formål:
- Rett ord i rett tid til eleven. Enten det er å peke på noe som er (spesielt) bra, skritt som er tatt, vise neste skritt på veien eller motivere til fornyet innsats.
- Tilbakemelding til læreren. Om elevenes forståelse av mål, oppgaver eller strategier, hvor vellykket undervisningen har vært eller hva som er neste naturlige steg for læreren i undervisning eller veiledning.
That's it.
Underveisvurderinger er derfor mest av alt verktøy for
informasjon om trygghet, vekst og utvikling - for elevene og for læreren.
Med det som utgangspunkt:
De interessante/beste
underveisvurderingene er de som oppfyller disse formålene best. En logisk konsekvens av
dette er at vi bruker tiden vår på å legge til rette for underveisvurderinger som gjør nettopp dette bra
og slutter å drive med underveisvurdering som ikke gjør dette så bra. Det kan bety at vi
- må gi ulike typer (medium, lengde, form) tilbakemelding til ulike elever
- må organisere opplæringen for å skape anledning for de gode vurderingene
- må legge det vi gjør under lupen og vurdere om det er bra, kan gjøres bedre eller bør droppes
- kan legge mindre vekt på dokumentasjon og "rettferdighet" og heller gjøre det som faktisk fører til noe positivt
Basert på egen erfaring og forskningen på underveisvurdering er det vanskelig å komme utenom å styre unna karakterer og karaktererstattende uttrykk så langt en kan. De endrer samtalen om læring mellom elev og lærer fra å dreie seg om mål, læring, prosess og strategier til å handle om resultat, rettferdighet, eksternalisering og konkurranse med andre.
Vurderinger av typen jeg beskriver over, endrer lærerrollen. "Bunkene" og de store prøvene er mindre nyttige enn utgangsbilletten, loggen, avstemningen, egenvurderingen og sjekklisten. Daglig avdekking gir gode styringssignaler og utgangspunkt for videre læring. Vi får vurdering SOM læring.
